Advokater og prosedyre

Domstolene i Norge har nok å gjøre. I tillegg til å dømme omlag 15 000 mennesker til fengsel eller samfunnstaff hvert år, behandler domstolene omtrent like mange sivile saker.

For at den enkelte skal få ivaretatt sine rettigheter og avklart sine plikter i en rettssak bør behandlingen av saken i retten holde høy kvalitet. Det er stor forskjell på kvaliteten både når det gjelder prosessfullmektiger og forsvarere, og dette faktum kan ha betydning for sakens utfall. Når man kommer i en situasjon hvor man trenger en advokat til å føre sin sak i retten er det således av stor betydning at man forsikrer seg om at man velger rett person til rett jobb.

For å få advokatbevilling skal man normalt ha ført minst tre saker av et visst omfang for retten. Dette kravet har aktualisert seg den senere tid, etter at det har kommet frem at to av landets største advokatselskaper har titulert flere av sine ansatte som “fast advokat” eller “senioradvokat” uten at personene har hatt advokatbevilling (Advokatbladet 3. februar 2022). Bruken av tittelen “senioradvokat” leder tanken i retning av en advokat med betydelig erfaring, hvilket står i grell kontrast til virkeligheten: De største advokatfirmaene rekrutterer fullmektiger rett fra studiet, og foruten å mangle advokatbevilling har de fleste av disse personene ingen prosedyreerfaring og er under 30 år gamle.

Årsaken til at disse personene ikke har tilstrekkelig prosedyreerfaring, er at de store advokatfirmaene normalt benytter en partner til å føre saker i retten, og som regel er det en eller flere partnere som hovedsaklig holder på med og har spesialisert seg på prosedyre. Klienter som betaler i dyre dommer for å benytte de største advokatfirmaene vil gjerne ha value for money og ha med seg en dreven prosedyreadvokat i retten, og det med rette. Følgelig får ikke de nyansatte prosedyreerfaring.

I romertiden brukte man “advocati” som yrkesbetegnelse på personer som ga sakkyndige råd om rettsspørsmål, mens den som bisto en part i retten ble kalt “orator” eller “patronus”: Veltalenheten var oratorens sak, rettskunnskapen advokatens. Forskjellen på rådgivere og prosedyreadvokater har vært kjent gjennom tidene i mange land. Hos oss er det imidlertid slik at den som har advokatbevilling har monopol på å gi såvel rettlige råd som til å representere og prosedere for sin klient i retten.

I følge filosofen Ellen Key er dannelse det vi sitter igjen med når vi har glemt hva vi har lært. Formuleringen kan forstås slik: Den kunnskapen vi har tilegnet oss blir internalisert, dithen at vi ikke lenger trenger å huske den bevisst. Den dagen vi ikke har behov for å tenke på å “sitte pent” men gjør det av selvfølgelig vane, har kunnskapen sunket ned i oss. Det moderne, helhetlige dannelsesbegrepet står for menneskenes livslange utviklingsprosess, hvor de utvikler sine åndelige, kulturelle og praktiske ferdigheter og sin personlige og sosiale kompetanse.

Dannelsesbegrepet hører nøye sammen med hva som gjør en advokat til en god prosedyreadvokat. Enkelte ting ønsker man rett og slett ikke å se eller høre fra en advokat i retten fordi det sender ut feil signaler. Det kan være alt fra smattelyder til klikking i fingerledd, neglbiting og tics, men også mer subtile ting som å vippe på stolen, sitte urolig, være flakkende i blikket eller virke uoppmerksom under forhandlingene. Man vil heller ikke se advokaten fremstå som uforberedt, rotete eller usammenhengende. 

Man skulle muligens ikke tro at klær, sko og hårklipp hadde noen betydning i retten, men det er et poeng i å fremstå som velkledd og fresh. Det sender ut positive signaler, i motsetning til upussede sko, krøllete skjorter, osv. Utseende og fremferd er imidlertid ikke like viktig som veltalenhet.

Enhver som har lidd seg gjennom en skoletime med en under gjennomsnittet veltalende lærer vil vite hva som skjer med tilhørerens kognitive funksjoner som oppmerksomhet, sanseoppfattelse og hukommelse når man kjemper for å holde seg våken. Dette fenomenet er også velkjent fra rettssalene, og illustrerer viktigheten av å holde på interessen og oppmerksomheten til sitt publikum. 

Det er en tynn linje som skiller fremføringen av en monolog på teaterscenen fra en sluttprosedyre i retten, og de beste advokatene har noe teatralsk over seg. Om prosedyrene til en av de gamle, faste forsvarerene i Oslo byrett ble det i sin tid sagt at stemmevolumet hans var omvendt proporsjonalt med styrken på argumentene. 

Innholdet må imidlertid stå i stil med innpakningen - det holder ikke å være en god skuespiller. Advokaten bør være velforberedt og godt organisert, samtidig som faglig kompetanse og erfaring skal gi innholdet den nødvendige tyngde til å overbevise retten. Tanken går til de romerske oratorer. 

Tvisteloven § 22 - 2 fastslår at “..retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.” Parts- og vitneavhør utgjør en vesentlig del av bevisene i de fleste saker. Mens det å eksaminere vitner i engelsk prosess kanskje er den del av advokaturen som særlig er løftet opp til en kunstform, slik at en advokats ry i vesentlig grad er betinget av hans eller hennes evner som eksaminator, er avhøring av parter og vitner vel den del av prosessen som hos oss er mest forsømt. Såvel dommere som advokater må bære sin del av ansvaret for det.

Alt for mange advokater forbereder seg ikke tilstrekkelig på den del av rettsforhandlingene som gjelder parts- og vitneavhør. Svært ofte nøyer de seg med å improvisere, og resultatet er til tider ikke opp til standard. Det skjer rett som det er i norske rettssaler at dommeren avbryter advokaten og overtar avhøret. Prosesslovgivningen er utformet slik at dette er overlatt til dommerens forgodtbefinnende langt på vei.  

Å benytte en advokat som har særskilt kompetanse vil ofte koste noe mer enn å bruke en advokat som driver generell praksis. Likevel kan det vise seg å være kostnadsbesparende på flere måter. For det første er det en fordel at advokaten har jobbet med tilsvarende problemstillinger og prosedyrer tidligere, ettersom det kan gjøre veivalg enklere og prosessen mer effektiv. Dessuten er det tidsbesparende og betryggende for saken at advokaten slipper å lære seg prosedyreregler og opptreden i retten under marsjen.

Jeg førte min første sak i retten for mer enn 30 år siden, og tar fremdeles oppdrag som prosessfullmektig eller forsvarer. Rettssaker har gjennom årene ledet meg rundt store deler av landet, fra Tromsø i nord til Stavanger i syd. Foruten å prosedere regulære rettssaker bistår jeg ved voldgifter, nemndsbehandlinger og andre fora hvor saker skal forhandles muntlig, med en målsetting om å levere førsteklasses advokatbistand uansett sakstype eller forum.